Loading ...
Sorry, an error occurred while loading the content.

LIVET Slik ble deres nye liv

Expand Messages
  • Sunny Jo
    LIVET Slik ble deres nye liv Dato: 28.04.2012 Side: 52, Side: 57 De ble adoptert fra Sør-Korea på 70-, 80- og 90-tallet. I Norge fant de familielykke,
    Message 1 of 1 , Feb 11, 2013
    • 0 Attachment
      LIVET
      Slik ble deres nye liv
      Dato: 28.04.2012
      Side: 52, Side: 57

      De ble adoptert fra Sør-Korea på 70-, 80- og 90-tallet. I Norge fant
      de familielykke, mening, De ble adoptert fra Sør-Korea på 70-, 80- og
      90-tallet. I Norge fant de familielykke, mening,

      - Jeg føler at jeg ikke kjenner meg selv hundre prosent før jeg har
      møtt de biologiske foreldrene mine.

      - Jeg ser på meg selv som koreansk - og bare koreansk, sier Rikke.

      Rikke Yung Jee Breili Overen (18), Hole Kom til Norge i 1994 Hun bor
      på det lille tettstedet Hole utenfor Hønefoss. Rikke har levd i Norge
      siden hun var fem måneder, men den norske kulturen har aldri lagt seg
      under huden på henne. - Jeg følger med på koreanske TV-serier og hører
      mye på koreansk musikk. Rikke studerer til å bli fotograf, på medier
      og kommunikasjon på Hønefoss videregående skole. For 18-åringen har
      det vært vanskelig å innpasse seg i miljøet på skolen. - Det er
      kanskje fordi jeg har valgt å gå mine egne veier i klesstil og hobby,
      sier Rikke. For Rikke rapper. Hennes store lidenskap er hip hop, og
      drømmen er å kunne leve av musikk. Rikke finner ikke noen andre i sitt
      nærmiljø som deler interessen. - Det er vanskelig å kunne leve av den
      typen musikk i Norge, og her i Hole er det ikke noe miljø for det,
      sier hun. Etter videregående, drømmer hun om å flytte til Sør-Korea
      for å studere og bli ordentlig kjent med den kulturen som en gang var
      hennes. Sammen med foreldrene har hun vært tilbake én gang tidligere.
      Da fikk hun møte fosterforeldrene som tok vare på henne før hun ble
      adoptert til Norge. Hos dem fikk hun vite at det var familieproblemer
      som førte til at hun ble bortadoptert. Behovet for å vite mer er
      sterkt. - Jeg føler at jeg ikke kjenner meg selv hundre prosent før
      jeg har møtt de biologiske foreldrene mine.

      -

      - Jeg vet ikke hvorfor jeg ble adoptert bort. Jeg har alltid ønsket å vite.

      - Det har alltid vært åpenhet i familien om at jeg har vært adoptert,
      forteller Mona. Mona Grenne (35), Oslo Kom til Norge i 1979



      - Familien har vært veldig fin, men det som kanskje var mest
      utfordrende, var at vi bodde på et lite og trangt sted. Mona bodde på
      Åsa, ti minutter utenfor Hønefoss. Her begynte hun på barneskolen med
      bare tre andre i førsteklasse. - Jeg hatet å gå på skolen. Miljøet var
      ikke bra, og jeg følte at jeg ikke passet inn eller hørte hjemme der.
      Hun opplevde mobbing. Ikke systematisk, men Mona var aldri i tvil om
      at hun var annerledes. Hun var usikker, og turte ikke å si ifra. Da
      hun endelig var ferdig med videregående, føltes det som en lettelse å
      kunne flytte. Valget falt på USA, Pennsylvania først som au pair,
      senere Los Angeles, hvor Mona etter hvert utdannet seg til
      skuespiller. - Jeg følte en enorm frihet i USA. Jeg ble akseptert og
      min annerledeshet var en del av normalen og mangfoldet. Etter endt
      utdannelse og jobbing kom hun tilbake i Norge. I 2007 startet hun
      jakten på sin biologiske familie. - Jeg vet ikke hvorfor jeg ble
      adoptert bort. Det har alltid vært en gåte, og jeg har alltid ønsket å
      vite. Mona fikk et stipend fra Verdens Barn, byrået hun ble adoptert
      via, og reiste over til samlingen «The Gathering», som arrangeres for
      koreanskadopterte fra hele verden hvert tredje år i Seoul, hovedstaden
      i Sør-Korea. Der fikk hun blant annet sende en personlig appell over
      flere nasjonale TV-kanaler, med håpet om at noen ville kjenne igjen
      barnebildet og navnet hennes. Ingen meldte seg. Nå planlegger hun å
      lage en teaterforestilling om adopsjonshistorien sin. - Jeg har alltid
      ønsket å vite. Ikke fordi jeg tror det vil endre så mye i mitt daglige
      liv, men jeg kjenner at det er et tomrom som er der. Det er en lengsel
      og en nysgjerrighet. Jeg er utrolig takknemlig for det livet jeg har
      her, men jeg skulle ønske jeg visste min historie. Hvem og hvor jeg
      kommer fra.

      -

      - Jeg følte at det var veldig stille. Jeg hadde vanskelig for å finne
      en identitet.

      - Det hadde vært enklere å vokse opp på et større sted, mener Brynjulf
      Brynjulf Tjønn (32), Oslo Kom til Norge i 1983

      - Der kunne det vært lettere å finne noen med samme interesser som
      meg. For Brynjulf Jung Tjønn var det ikke bare enkelt å vokse opp i
      Norge. Som odelsgutt og enebarn på en gård i Feios i Sogn og Fjordane,
      var det forventet at han en dag skulle bli bonde. - Navnet Brynjulf
      ble spart til meg. Bestefaren min het det, og han drev gården før mine
      foreldre, så det var mye forventning knyttet opp til det navnet. Feios
      er et lite sted. Brynjulf forteller at de «flinke» barna var de som
      var gode i sløyd, likte å fiske og å plukke jordbær. Selv ville han
      spille fotball, tegne, lese og skrive. Han følte at det ble sett ned
      på. - Jeg var aldri ulykkelig, men jo eldre jeg ble, jo mer kjedet jeg
      meg. Jeg hadde det ikke fælt, men jeg følte at det var veldig stille.
      Jeg hadde vanskelig for å finne en identitet. Brynjulf bor nå i Oslo.
      Han er utdannet journalist, og har skrevet en halvbiografisk bok om
      oppveksten sin. Boken «Kinamann» kom ut i fjor. - Jeg skrev om hvordan
      det var ikke å passe inn. Å ha høysnue samtidig som du skulle ta over
      en gård. Faren skjønte tidlig at Brynjulf aldri kom til å ta over
      gården, og han har et veldig godt forhold til foreldrene. De presset
      ham aldri når de så hvilken vei det bar. Til høsten skal Brynjulf
      reise til Korea - for første gang. - Jeg har egentlig aldri vært noe
      særlig interessert i den delen. Jeg har to barn, og kanskje de har
      lyst til å finne litt ut av bakgrunnen sin. For min del har det ikke
      vært så viktig.

      -

      - Vi hadde en styrke i at vi kom til Norge sammen.

      - Det er ikke hva du har, men hvordan du tar det du har, mener Ruth
      Karin. Ruth Karin Mee Ja Haslerud Helgesen (41), Stavanger. Kom til
      Norge i 1974



      Ruth ble funnet sammen med søsteren sin utenfor Simin teater, i byen
      Kwangju i Sør-Korea desember 1973. Hun var tre år, søsteren kun ett.
      Sammen kom de til Holt barnehjem i Seoul, før de to ble adoptert til
      en familie i Stavanger. - Vi hadde en styrke i at vi kom til Norge
      sammen. Og alt det foreldrene våre har gitt oss og betydd for oss har
      hatt utrolig mye å si for oss. Vi har blitt møtt med forståelse og
      trygge, gode rammer. En skulle nesten tro vi hadde valgt dem selv,
      sier hun. Ruth Karin sier hun har hatt det fint i Norge. Men det var
      en periode på 80-tallet opplevde som ubehagelig. - Det var en økende
      tendens til nynazisme i Norge på den tiden, og det var mye om det i
      media, forteller hun. Et nazistisk politisk parti mente blant annet at
      adopterte også burde kastreres. Dette ga sterke inntrykk og skremte
      henne. - Men vi kom fra et åpent hjem og snakket mye om slike ting med
      foreldrene våre, forteller hun. I oppveksten syntes hun det var
      spennende å tenke på Sør-Korea og eventuelt skulle lete etter sine
      biologiske foreldre. - Da jeg var 15, reiste jeg til Sør-Korea sammen
      med familien min, på en tur som var organisert av Verdens barn. Jeg
      syntes det var veldig spennende, forteller hun. Ruth prøvde på denne
      reisen å finne ut noe om sin biologiske familie, men det ga ingen
      resultater. Hun har slått seg til ro med at det er sånn det er. - Å
      fokusere på de tingene som er positivt, det tror jeg vi har lært fra
      foreldrene våre, sier Ruth Karin.

      -

      - Jeg banket dem rett og slett opp. Det ble ikke noe mer da.

      Glimt av smug med høye bygninger og mye søppel. Det er mørkt og hun er
      redd, men månen lyser og tilbyr trøst.

      Torunn Johannessen (34), Bergen Kom til Norge i 1981

      Torunn var to-tre år da en politimann fant henne på gaten i Busan. Hun
      ble tatt hånd om, og overført til Holt barnehjem i Seoul. Minnet fra
      kvelden i smuget er det eneste hun har fra Korea. Til Norge kom hun
      omtrent halvannet år etterpå. - I ankomsthallen kom det to smilende
      mennesker mot meg og løftet meg opp. Jeg skjønte at dette var noen som
      skulle bli glad i meg, men jeg var redd, sliten og veldig trøtt, sier
      Torunn. Hun visste hele tiden at hun så annerledes ut enn både
      foreldrene og barna i barnehagen. - Mamma sa til meg at det er jeg som
      er mammaen din, men det var en annen mamma som hadde hatt meg i magen.
      Første gangen noen kalte henne «kineser» på skolen, ble også den
      siste. Hun var liten og spe, men lot seg ikke tråkke på. - Jeg banket
      dem rett og slett opp. Det ble ikke noe mer da. Det var nok et sjokk
      at en liten unge kunne bli så sint og hoppe i dem. Jeg satte meg i
      respekt, og det var aldri noen som mobbet meg etter det, sier Torunn
      og ler. Den største redselen hun hadde som liten, var at hun skulle
      miste foreldrene. I tillegg var hun veldig redd for brann, og hadde
      masse mareritt. Foreldrene tror en brann kan ha vært årsaken til at
      Torunn kom bort fra sin biologiske familie, men selv holdt hun for
      ørene og gikk sin vei de gangene hun ble spurt om det som liten.
      Torunn har to barn, og på Valentinsdagen fridde hun til kjæresten og
      fikk ja. Selv om hun er lykkelig og har hatt en fin oppvekst i Norge,
      finnes det likevel et savn etter å vite mer om sine biologiske røtter.
      - Jeg synes det er trist. Jeg har jo lyst å vite hvor jeg kommer fra.
      Historien til min familie har jeg lyst å vite. Jeg har alltid lurt på
      hvem jeg ligner på. Hvor mine talenter kommer fra. Hvem jeg er. -

      - Jeg vil ikke at mamma skal vite hvordan det gikk med meg.

      Det var aldri meningen at Jan Brekke Sørskog skulle bort fra sin
      familie og adopteres til Norge. Jan Brekke Sørskog (38), Klepp Kom til
      Norge i 1980



      - Jeg husker at jeg gikk veldig mye alene da jeg var liten. Moren min
      lot meg gå mye fritt rundt. En dag møtte han en eldre gutt som lurte
      på om Jan ville slå følge til byen, Busan, Sør-Koreas nest største by.
      De hoppet på en buss. De to guttene hadde ikke billett og ble kastet
      av. De kom seg på et tog, som hadde rukket å kjøre langt av sted før
      de to igjen ble stoppet. Denne gangen ble Jan tatt hånd om av
      politiet. Moren hadde prøvd å få ham til å pugge navn og adresse mange
      ganger, men de hadde flyttet mye, og han husket ikke. Sånn kom han
      bort fra moren sin. Det er nå 32 år siden seks år gamle Jan kom til
      Klepp i Rogaland. - Jeg fikk venner på skolen, men var aldri helt
      lykkelig. Jeg savnet den biologiske moren min, og følte meg alltid
      litt annerledes, sier han. Jan var alltid veldig urolig i kroppen og
      hadde vanskelig for å konsentrere seg. I løpet av ungdomsårene begynte
      han å eksperimentere med narkotika, og endte til slutt opp i Oslo,
      hvor han ble involvert i organisert kriminalitet. I en alder av 27 ble
      han pappa, og håpløsheten nådde nye høyder. Han klarte ikke bryte ut
      av den negative sirkelen med det sterke suget som stadig tok overhånd.
      - Jeg prøvde å ta livet mitt, forteller Jan. Etter en to ukers
      utredning hos psykolog, ble Jan diagnostisert med ADHD. I ettertid
      mener han at om denne diagnosen hadde kommet tidligere, kunne
      livsløpet hans fortonet seg ganske annerledes. - Jeg måtte komme meg
      bort fra Oslo. Nå bor jeg på Klepp, og drømmen er å jobbe med et
      barne- og mødrehjem i Sør-Korea, forteller han. I vår skal han sammen
      med flere, som han har blitt kjent med gjennom en Facebook-side for
      koreansk adopterte, reise til Sør-Korea for å se landet. Han har ikke
      bestemt seg for om han skal prøve å finne frem til sin biologiske
      familie. - Jeg vil ikke at mamma skal vite hvordan det gikk med meg.
      Da er det på mange måter bedre om hun forblir lykkelig uvitende.
    Your message has been successfully submitted and would be delivered to recipients shortly.