Loading ...
Sorry, an error occurred while loading the content.

Meat-eating in the light of anthroposophy

Expand Messages
  • elfuncle
    Below is a link to and an excerpt from GA 145, lecture 1, in Norwegian translation, for the benefit of Kim and other Scandinavians here, plus a home-made
    Message 1 of 65 , Apr 28, 2009
    • 0 Attachment
      Below is a link to and an excerpt from GA 145, lecture 1, in Norwegian translation, for the benefit of Kim and other Scandinavians here, plus a home-made impromptu English translation of the translation, for whatever it's worth:

      http://wn.rsarchive.org/Lectures/OkkultUtvik/19130320p01.html

      "Og her kommer vi til et spørsmål som bare i denne sammenheng kan gjøres ganske forståelig, vi kommer til spørsmålet om kjøttkost. Selvfølgelig skal her ikke drives noen agitasjon, bare sannheten skal sies. Siden vi her har å gjøre med det fysiske legeme, må vi gå inn på en beskrivelse av kjøtt- og plantenæringens vesen, på ernæringen overhodet. Det hele skal danne en episode ved omtalen av det antroposofiske livs innflytelse på menneskets hyller, en episode som kunne kalles det fysiske legemes erstatning, dets regenerasjon gjennom opptagelse av stoffer utenfra. Man forstår menneskets forhold til næringsmidlene når man ser på menneskets forhold til de andre naturriker, særlig planteriket. Planteriket er et levende rike. Det fører de uorganiske stoffer, de livløse stoffer opp til en viss organisasjon. For at den levende plante kan bli til, må de livløse stoffer — likesom i et levende laboratorium — bli bearbeidet inntil et visst trinn av organisasjon. Slik at vi i planten har for oss et levende vesen som bringer de livløse naturprodukter frem til en viss grad av organisasjon. Menneskets fysiske organisme er nu slik organisert at den er istand til å gjenoppta organisasjonsprosessen på det punkt hvortil planten har bragt den, og så føre den derfra videre slik, at den høyere menneskeorganisme oppstår, når mennesket organiserer videre det, som planten har organisert til et visst punkt. Tingene forholder seg nøyaktig slik at der egentlig er en fullstendig kontinuitet når mennesket plukker og spiser et eple eller et blad. Det er den fullstendigste kontinuitet. Hvis alle ting var slik ordnet, at alltid det naturligste kunne skje, så kunne man si: Det naturligste ville være at mennesket ganske enkelt fortsatte organisasjonsprosessen der hvor planten har latt den stoppe opp. Det vil si tok planteorganene slik som de finnes i naturen og organiserte dem videre i seg. Det ville være en rett, ubrutt organisasjonslinje fra den livløse substans frem til planten, frem til et visst trinn av organisasjon, og fra dette trinn videre frem til den menneskelige organisasjon. La oss nu straks ta det groveste eksempel:

      "Mennesket spiser et dyr. I dyret har vi for oss et levende vesen som også fører organisasjonsprosessen videre enn planten, til et visst punkt utover planteorganisasjonen. Slik at vi kan si om dyret at det fortsetter plantens organisasjonsprosess. La oss nu anta at mennesket spiser et dyr. Da skjer følgende: Mennesket behøver nu ikke bruke de indre krefter, som det måtte bruke på planten. Hadde det måttet begynne å organisere næringsmidlet der hvor planten hadde sluttet, måtte det ha anvendt en viss mengde krefter. De blir nu unyttet når det spiser dyret, for dyret har allerede ført plantens organisasjon videre til et visst høyere punkt, og først der trenger mennesket å begynne. Vi kan altså si: Mennesket fortsetter ikke organisasjonen der hvor det kunne fortsette, men det lar krefter som det har i seg bli unyttet, og fortsetter organisasjonen først senere. Det lar dyret avlaste seg endel av det arbeide som det måtte utføre om det ville nyte planten. — Nu består en organismes velvære ikke deri at den yder minst mulig, men deri at den virkelig bringer alle sine krefter i virksomhet. Med de krefter som ville utvikle organisk virksomhet, dersom mennesket bare spiste planter, gjør det ved å spise et dyr omtrent det samme som om det ville si: Jeg gir avkall på å bruke min venstre arm, den surrer jeg fast slik at jeg ikke kan bruke den. Når mennesket spiser dyr, binder det på samme måte i sitt indre krefter som ellers ville bli tatt i bruk dersom han spiste planter. Det dømmer altså visse krefter til uvirksomhet. Allt det som slik blir dømt til uvirksomhet i den menneskelige organisme, bevirker samtidig at den organisasjon som ellers skulle vært virksom, blir lagt brakk, blir lammet, forherdet. Slik at mennesket dreper — eller i det minste lammer en del av sin organisme — når det spiser dyr. Denne del av sin organisme som mennesket slik forherder, bærer det siden med seg gjennom livet som et fremmedlegeme. Dette fremmedlegeme føler det ikke i det normale liv. Men når organismen blir innvendig mer bevegelig og organsystemene mere uavhengige av hinannen, slik som det skjer gjennom det antroposofiske liv, da begynner det fysiske legeme — som allerede nevnt er begynt å føles ubehagelig — da begynner det å føles ennu mere ubehagelig ved at det nu også bærer et fremmedlegeme i seg. Som sagt, her skal ikke drives agitasjon, men bare sannheten skal bli fremstillet, og vi vil også lære å kjenne andre virkninger av dyrisk føde. Vi blir nødt til å omtale dette kapitel utførligere. Slik henger det altså sammen, at fremskritt i det indre antroposofiske liv efterhånden fremkaller en slags ekkelhet ved dyrisk føde. Man behøver altså ikke forby antroposofen å spise dyrisk føde, men det sunne fremadskridende instinktliv verger seg litt efter litt mot dyrisk næring og liker den ikke mer. Og dette er meget bedre enn om mennesket blir vegetarianer ut fra abstrakte grunnsetninger. Det beste er om antroposofien bringer mennesket til å ha kvalme og avsky for kjøttspiser, og det har med hensyn til en høyere utvikling ikke stor verdi om det på annen måte har vennet seg av med å spise kjøtt. Man kan altså si: Dyrisk føde fremkaller i menneskets fysiske legeme en tyngde som kan føles. Dette er den okkulte virkelighet fra én side sett."

      (Rudolf Steiner: Hvilken betydning har menneskets okkulte utvikling for dets vesensdeler og dets selv? [Welche Bedeutung hat die okkulte Entwickelung des Menschen für seine HüIlen — physischen Leib, Atherleib, Astral­leib — und sein Selbst?] 1. Foredrag, Haag, 20. mars 1913, GA 145)



      My improvised English translation (from the Norwegian):


      "And here we come to a question that can be made comprehensble only in this context, we come to the question of meat diet. Of course no agitation shall be done here, only the truth shall be said. Because we here have to do with the physical body, we must describe the essence of meat- and plant-nutrition, of nutrition in general. All of it shall bring about an episode in talking about the influence of anthroposophical life upon the members of the human being, an episode that could be called the replacement of the physical body, its regeneration through absorption of substances from outside. One understands man's relationship to the nutrients when one looks at man's relationship to the other nature kingdoms, especially the plant kingdom. The plant kingdom is a living kingdom. It brings the inorganic substances, the lifeless substances, up to a certain organization. In order for the living plant to come into existence, the lifeless substances must -- like in a living laboratory -- be worked upon up to a certain organizational step. So that we have before us in the plant a living being that brings the lifeless products of nature forward to a certain organizational level. Man's physical organism is now organized in such a manner that it is capable of resuming the organizational process at that point to which the plant has brought it, and then bring it further in such a way that the higher human organism emerges when man organizes further that which the plant has organized to a certain point. Things are precisely thus, that there is really a complete continuity when man picks and eats an apple or a leaf. It is the most complete continuity. If everything was ordered in such a way that the most natural could always happen, then one could say: The most natural would be that man quite simply continued the organizational process where the plant has let it stop. That is, took the plant organs the way they exist in nature and organized them further in himself. It would be a straight, unbroken organizational line from the lifeless substance towards the plant, towards a certain level of organization, and from this step further towards the human organization. Let us now take the coarsest example.

      "Man eats an animal. In the animal we have before us a living bening that also brings the organizational process further than the plant, to a certain point beyond the plant organization. So that we may say about the animal that it continues the organizational process of the plant. Let us now assume that man eats an animal. Then the following happens: Man does not now need to use the inner forces that he had to use on the plant. If he had to start organizing the nutrient where the plant had stopped, he would have had to exercise a certain amount of forces. They now remain unused when he eats the animal, because the animal has already brought the plant's organization further to a certain higher point, and man needs to begin only there. So we may say: Man does not continue the organization where he could continue, but he lets forces in him remain unused, and continues the organization only later. He lets the animal relieve him of some of the work that he would have to do if he would enjoy the plant. -- Now, an organization's well-being does not consist of working as little as possible, but of bringing all its forces into action. With those forces that would develop organic activity if man ate the plant only, he does by eating an animal about the same as though he would say: I abandon the usage of my left arm, I tie it up so I cannot use it. When man eats an animal, he similarly binds forces inside himself that would otherwise be used if he had eaten plants. So he condemns certain forces to inactivity. All that which is condemned to inactivity in the human organism, causes at the same time the organization that was otherwise supposed to be active, to be left fallow, is paralyzed, hardened. So man kills -- or at least paralyzes a part of his organism -- when he eats animals. This part of his organism that man hardens in this manner, he carries with him later through life as an alien body.He does not feel this alien body in his normal life. But when the organism becomes more mobile inside and the organizational systems become more independent of one another, like what happens in the anthroposophical life, then the physical body -- which, as already mentioned, has begun to feel uncomfortable -- then it begins to feel even more uncomfortable because it now also has an alien body in itself. As said, no agitation shall be done here, but only the truth shall be presented, and we shall also learn to know other effects of animal food. It becomes necessary to talk about this chapter more comprehensively. That is how these things are connected, that progress in the inner anthroposophical life gradually brings about a kind of disgust from animalistic food. So one does not have to prohibit the anthroposophist from eating animal food, but the healthy progressive life of instinct resists little by little animalistic nutrition and does not like it any more. And this is much better than if man becomes a vegetarian on the basis of abstract doctrines. The best thing would be if anthroposophy causes man to feel nausea and disgust for meat-eating, and with regard to higher development, it has little value if one has accustomed onself to refrain from eating meat in another manner. So one may say: Animalistic food brings about in man's physical body a heaviness that can be felt. This is the occult reality seen from one side."


      (Rudolf Steiner: What significance does man's occult development have for its parts -- physical body, ether body, astral body -- and his self? [Welche Bedeutung hat die okkulte Entwickelung des Menschen für seine HüIlen — physischen Leib, Atherleib, Astral­leib — und sein Selbst?] 1. Lecture, Haag, March 20, 1913, GA 145)

      Bon appetit,

      Tarjei


    • holderlin66
      But you win the Rudolf (anthropop Oscar) for the worst poem written in the 5th post-Atlantis cultural age. Bradford comments; I accept that honor. I found
      Message 65 of 65 , May 11 9:51 AM
      • 0 Attachment
        But you win the "Rudolf"
        (anthropop Oscar) for the worst poem written in the 5th post-Atlantis
        cultural
        age.


        Bradford comments;

        I accept that honor. I found that while Tarjei sent a juvenile missive,
        I thought, well I would respond in kind. I made as little effort as my
        poet pen pal Tarjei and I just wasn't in the mood to be as funny and
        full of sarcasm as I should have been. I apparently wasn't on my game,
        so I accept this award along with my other trophies for all my other
        pitiful performances and hope that there are still sloppy, crappy poets
        out there who can scale and overcome my sterling achievements. I look
        forward to the contests.
      Your message has been successfully submitted and would be delivered to recipients shortly.