Som eneste politiker holdt jeg et innlegg på regjeringens mobbekonferanse på Hotel Bristol nå torsdag. Ble introdusert som Oslo Byaksjon. Får se om jeg lager ordentlig tekst av det.

 

ef.

 

 

Jeg har en grunnleggende kritisk bemerkning til denne anti-mobbekampanjen, og syv mer eller mindre konstruktive innspill

 

Statsminister Bondevik og Kristin Clemet ser samfunnet ovenfra og ned. Med et slikt perspektiv blir elever bare abstrakte størrelser som effektivt kan plasseres i ulike kategorier; som mobbere eller som mobbeoffere. Som lokalpolitiker ser jeg elever først og fremst som individer i et nærmiljø. En enkelt elev kan ikke løsrives fra denne lokale konteksten; fra lokalsamfunnet.

 

Jeg fikk et kritisk blikk til hele dette mobbeprogrammet da jeg leste rapporten fra den første Manifest mot mobbing konferansen på Voksenåsen i 2002. Allerede på s. 2 – i statsministerens forord – lanseres visjonen: nulltoleranse. Nulltoleranse ovenfor mobbing.

 

Dette begrepet nulltoleranse er først og fremst kjent gjennom – og diskreditert av -den tidligere borgermesteren i New York – Giuliani – som brukte zero toleranze som visjon for å bekjempe kriminalitet. Ingen forbrytelse var for liten til å slå ned på. Urinering på gata i dag, voldtektsforbryter i morgen. Kriminaliteten gikk først ned, så begynte et triggerhappy politi å skyte først og spørre etterpå. Skandalene fulgte, og zero tolerance-begrepet ble diskreditert.

 

I Norge kom begeistrede justispolitiklere tilbake fra New York og begynte å snakke varmt om zero tolerance. Jeg hadde ikke ventet å se begrepet i et mobbemanifest om skolen. For hva impliserer  bruken av ordet nulltoleranse. Er ikke det at ”mobberne” er å ligne på kriminelle som må tas hardt før de blir voldsforbrytere?

 

Problemet med hele denne anti-mobbekampanjen er fraværet av en samfunnsmessig kontekst. Hvilket samfunn skal elevene utdannes til? Dag Solstad har engang sagt at nordmannen aldri var så lykkelig som på 50-tallet. Hver eneste nordmann brettet opp ermene og gikk på jobb i full visshet om at vedkommende var med på å bygge Norge. Skolen skulle produsere gode nordmenn som skulle bygge Norge. Slik er det ikke i vår tid. Erlend Loe har sagt om vår generasjon: Vi som ikke bygde Norge.

 

Her er kjernen. Hvis et samfunn opplever økende mobbing. Betyr dette at elevene er blitt mer ondsinnede? Eller betyr det at samfunnet har mistet mål og retning, og dermed overlater både elever, foreldre, lærere, skoleadministrasjon i et vakuum.

 

Syv innspill:

 

·        Det er flott med antimobbeprogrammer som Olweus og Zero, men faren er stor for at antimobbeprogram tar for stor plass til fortrengsel for andre program som utvikling av sosial kompetanse, som kan være med på å løse konflikter i skolen på et tidligere tidspunkt i konflikteskaleringen.

 

·        Måleinstrumentene støtter seg på en naiv, positivistisk måte å måle problemet mobbing på, og mangler en ”diskursanalyse” (analyse av begrepsbruk). Ordet mobbing forblir uklart.

 

 

·        Anti-Mobbeprogrammet individualiserer problemet, hvor er de sosial konstruktivistiske perspektiver om hele gruppen som aktører og skolenes kulturer, der tiltak er skoleomfattende og iverksettes for en generell skoleutvikling lokalt.

 

·        Fare for å overse læreres og ansattes mobbing av elever, og unngår å ta opp spørsmål om maktforholdene i skolen.

 

 

·        Problemet mobbing forklares gjerne med mobberens/utøverens ondsinnethet. Slik skaper man et svart-hvit bilde av ”mobber” og ”mobbeoffer. Som kan føre til mobbing av mobberen og stigmatisering av den som blir mobbet.

 

·        Elevenes evne til å delta i å løse mobbeproblemer blir undervurdert.

·        De fastholder lærerens rolle ensidig som en som korrigerer atferd, og ikke som tilrettelegger, megler og rollemodell. Lærere/Instruktører opplæres til å lede et program, men ikke til å utvikle sin egen kompetanse og atferd i varierende typer konflikthåndtering.

 

Det er ufint å ideologisere en kampanje som trekker inn så mange tverrpolitiske aktører. MEN. Det ligger en klam ideologisk føring bak dette anti-mobbeprogrammet. Margareth Thatcher sa engang de beryktede ord: ”There is no such thing as society: there are individual men and women, and there are families”. Det kan virke som om regjeringen gjør disse ordene til sine. Da er det desto viktigere at vi lokale manifestpartnere setter antimobbe-arbeidet inn i en større sosial kontekst. Det vi i dag trenger er et nytt politisk prosjekt som har et globalt utsyn – for å håndtere de multietniske samfunnet, og som forankres lokalt, og ikke nasjonalt. For oss som bor i Oslo er det byen og verden som er de to eneste interessante politiske identitetsmarkørene.